Kristusveier

En uavhengig informasjonsside
med synspunkter fra mange forsknings-
og erfaringsområder.

 Til hjemmesiden: andre tilbud og språk.

 

Kristusveier  i  menneskets  bevissthet  og  på  jorden.

Innholdsfortegnelse for alle deler.

Om 1. del: Kapitler om trinnene i evangeliene.

Om 2. del: Trinnene i Johannes åpenbaring.

Dette er 3. del: 11 kapitler om forskjellige emner og livsspørsmål.

Siden må være helt innlastet for å vise lenkene lenger nede (i denne fortegnelsen).
9. En bønn for fred, for livet og for jorden
2. Grunnlag for etiske verdier
5. En kort korreksjon til moderne "Alt-om-Jesus-avsløringshistorier"
6. Naturvitenskap og Gudstro
--  Bevissthet, hjerneforskning og fri vilje.
7. Jesus og ernæringsspørsmål
8. Jesus Kristus og frelse - også i dag
9b.Om kristen velsignelse
9c.Klager som del av kristen praksis
9d.En kristen vei til bearbeidelse av livets hendelser
10.Kristne synspunkt på økonomiske og sosiale spørsmål
11.Kristne synspunkt på samfunn og politikk
12.Filosofi og kristendom - kommentar til Habermas sin tale "Tro og viten".
15.Kristne synspunkt på økologiske spørsmål.
16.Det ufødte liv.
17.Flere nye sider på engelsk og
tysk.

Om del 4: Kapittel om Det gamle testamentet og andre religioner.

Henvisninger til andre utgaver og rettigheter.
E-post.

 

En bønn for fred, for livet og for jorden.

Dette er bygget opp slik at den nødvendige innstillingen kommer frem av seg selv i første avsnitt for en virksom bønn uten mye forklaring. Det kan endres slik at det er i samsvar med egne følelser. Istedenfor det tredje avsnittet kan det også være andre anliggender som overlates til Gud. Best er det å fremsi bønnen langsomt og med sterk innlevelseskraft:

 Gud, min opprinnelse, min hjelp og mitt håp!
 Sammen med Jesus Kristus takker jeg Deg for alt som kommer fra Deg,
Tilgi meg det som har fjernet meg fra Deg,
Jeg ber om at jeg gjennom denne stillheten skal bli skapende gjennom Din ånd.

 Led meg, slik at jeg ikke skader andre på deres vei til Deg,
Før meg, slik at jeg kan hjelpe andre i Din ånd,
beskytt meg på min vei*.

  Inspirer menneskene, slik at de lar beslutninger om liv og død bli i Dine hender **;
Hjelp de som arbeider for Din skapelse,
Før denne verden til gjennombrudd til Din lovede nye tid.***

  *) Her kan andre trekkes inn.

**) her kan også enkeltheter trekkes inn eller bearbeides til slutt i en meditativ betraktning, som å 'gjøre ende på den evige eskalasjonen av vold og motvold', 'å frata volden et av dens grunnlag gjennom problemløsninger', 'kun å ta i bruk slike sikkerhetstiltak sikrer fredelige borgere deres menneskerettigheter', 'føre en fredelig dialog mellom velmenende tilhengere i forskjellige religioner', ... . sml. Mt 5:9 og 26:52. Se også Kirkeforklaringer (på engelsk).

***) Den plagede naturen skriker om hjelp. Det er på tide å be Gud eller Kristus om beskyttelse mot de opprørte naturkreftene. Men dette er ingen erstatning for de endringene som er nødvendige for å endre menneskets holdning overfor skapelsen.

****) Lukas 11:2; 21:31. Åpenbaring 11:16; ... se også Fadervår, Matteus 6, 7-15.
Religionenes hellige skrifter fremholdt opprinnelig menneskets kamp mot sine egne skyggesider - både Bibelen, Koranen, Avesta eller Bhagavadgita, ... og ikke eksterne kriger. Dette ble ofte oversett eller misforstått senere. Men i dag gjøres det forsøk på å stille de etiske fellesbeslutningene mellom religionene opp mot verdiforfallet i dagens egoistiske sivilisasjon. De forskjellige religionene beholder likevel sitt særpreg.

Se også Markus 12:30 " ... Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.", sml. 5. Mos 6,4.5). Til bønnen hører den dyptfølte troen på virkeliggjørelsen av Guds vilje og takknemligheten over dette. Joh. 16:23 "Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn" betydde opprinnelig også "... la svaret omgi dere" (sml. Neil Douglas-Klotz: Prayers of the Cosmos. (Meditations on the Aramaic Words of Jesus.). Bønn og et liv og virke i samme ånd hører sammen, begge deler støtter hverandre. (De synspunktene som er oppført her danner ikke en motsetning til kirkenes mangfold når det gjelder bønnepraksis) Gud kan dele ut den kjærligheten som blir gitt Ham, uansett i hvilken kirke.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Grunnlag for etiske verdier.

Jesus Kristus la vekt på at målestokken for etisk, moralsk opptreden lever i hvert enkelt menneske, istedenfor å virke på grunn av ytre trykk fra en ekstern, lovbestemt norm eller skikk. Denne indre normen oppstår ikke gjennom en "innprenting" fra det ytre, men gjennom et liv, der man kan utfolde sin "kjærlighet til Gud og sin neste som til seg selv". "Elsk hverandre" (Joh.13,34) er den kraften som gjør det mulig å handle i overensstemmelse med den virkelige samvittigheten. Gjennom kjærligheten til Gud kan man fornemme Hans høyere mål. Hvor enslige, par eller grupper osv. trekker inn denne universelle kjærligheten, blir forskjellen synlig. Jo mer dette lever i alle, desto mindre viktig blir eksterne, detaljerte forskrifter.

Likevel er dermed innholdet, slik de ble gitt f.eks. i de eldre "10 bud", ikke som sådan foreldet, men blitt bekreftet. De er ikke underlagt i grunnlagene, men i de kulturelle endringenes detaljer. Dette attesteres av Moses sin beretning, som først nok fikk formidlet en høyere form for etikk, men som istedenfor brakte en enklere versjon til det tilsynelatende umodne folket. Disse etiske grunnlagene er forsåvidt de samme i både kristendommen, jødedommen og islam, og i praktisk talt alle andre religioner finner man beslektede ting, slik det viste seg i "Verdensreligionenes parlaments deklarasjon om verdensetos" (se vår side med lenker). Selv en etikk som anser seg selv som "ikke-religiøs" eller humanistisk har tilknytning til verdier i religiøse kulturer. I bunn og grunn dreier etikken seg om å behandle andre så menneskelig som en selv vil bli behandlet, altså ikke skade andre, men derimot tilby hjelp. Dette er vesentlig for skjebnen, for "det et menneske sår, skal det også høste" (Gal. 6,7; 2.Kor. 9,6). Det er til syvende og siste også hovedkriteriet for deltakelsen i den nye tiden, hvor det i "Fader vår" - bønnen heter: "La ditt rike komme!" (Matteus 6), og hvor det i bergprekenen heter at "de ydmyke skal arve jorden".
I videre forstand fremkommer det utfra dette synspunkter som er livsviktige for de forskjellige nivåene i den menneskelige eksistens. Bergprekenens etikk blir i dag også feilaktig betegnet som en ikke umiddelbart anvendelig "holdningsetikk" av noen kristne kretser. Den kommer riktignok ikke automatisk frem til en handlingsveiledning for f.eks alle vanskelig politiske beslutninger. Men den kunne til syvende og sist også være en målestokk for dette. Der hvor en menneskelig, veloverveid såkalt "ansvarsetikk" fører til samfunnsmessig motstridende beslutninger, slik de forventes av den enkeltes "holdningsetikk" i vedkommendes privatliv, kan det ikke forventes, at Jesus ville ha foretatt beslutninger på samme måte. 
Individet er ansvarlig for sin andel i hendelsene, og denne andelen kan ikke alltid beregnes i forhold til andres feil. En konkret skyldplassering er ikke alltid like korrekt, selv om dette er vanlig i rettssaker. Også gruppepress osv. kan på grunn av den negative eller positive "skoleringen" som de representerer, være medansvarlig. Derfor burde alle trenge en etisk kodeks (som noen yrkesgrupper allerede har). I tillegg til en individuell etikk ville det også være bruk for en "strukturell etikk" i hele eller deler av samfunnet. Lovene med sine vilkårligheter alene er ikke nok som erstatning for dette.

Mosaiske bud (2. Mos = Eksodus 20)

Etikk i Koranen

"Verdensetos"

1.  Jeg er Herren din Gud. ...Du skal ikke ha andre guder enn meg. (Du skal ikke lage deg noe gudebilde...)

2.  Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn  (for Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri.)

Sett ingen gud ved Guds side ... (Sura 17,22*)

(Enigheten om et "verdensetos" gjalt ikke gudsbegrepet i de forskjellige religionene. Det var f.eks. på grunn av buddhistene kun felles for alle, at de anerkjenner en "siste virkelighet" - dvs. noe bortenfor den materielle virkeligheten.)

3.  Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig...

... når det kalles til samlingsdagens bønn, så skynd dere hen til Guds ihukommelse ... (Sura 62,9*)

 

4.  Du skal hedre din far og din mor (så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg).

Mot foreldre skal dere vise godhet... tal respektfullt til dem ... Gi din slektning det som tilkommer ham ... (Sura 17,23-26*).

 

5.  Du skal ikke slå ihjel.

Drep ikke det liv som Gud har erklært ukrenkelig... (Suraer 17,33 og 5,32*).

Forpliktelse overfor en ikke-voldelig kultur og respekt for alt liv...

6.  Du skal ikke bryte ekteskapet. *

Innlat dere ikke på hor. (Sura 17,32)

Forpliktelse overfor en kultur med like rettigheter for menn og kvinner, (mot en destruktiv omgang med seksualitet...)

7.  Du skal ikke stjele.

9.  Du skal ikke begjære din nestes hus.

10. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.

Tyven, mann som kvinne, hugg av deres hender .... Men om noen omvender seg ... og forbedrer seg, så vil Gud vende seg mot ham i miskunn ... (Sura 5,38-41*)
(Dette gjelder grovt tyveri)

Forpliktelse overfor en solidarisk kultur og en rettferdig samfunnsordning...

8.  Du skal ikke vitne falskt mot din neste/du skal ikke lyve.

Stå fast ved det rette, som vitner for Gud, selv om det går mot egne interesser eller foreldres og nærståendes... Sura 4,135* (ang.. bedrageri, se Sura 2,188*)

Forpliktelse overfor en tolerant kultur og et liv i sannhet...

*) i den vers-tellingen som er den vanligste i islamske land, i andre verstellinger kan verset f.eks. stå ett vers senere.

**) Til dette ble det i de forskjellige religionene knyttet særlig mange detaljer. Dette kunne vekke mistanke om at ikke alle enkeltheter er like viktige for alle. I tillegg ble det før i tiden ikke skjelnet så mye mellom de forskjellige religiøse prinsipper og differensierte, verdslige lover, sett med nåtidens øyne. Men dette betyr ikke at det ville være ønskelig at troen og lovene viser stadig større motsetninger.

Allerede etter syndfloden - altså før de 10 budene over - eksisterte det i følge den bibelske overleveringen noen grunnleggende, etiske krav til den samlede, nye menneskeheten som skulle opprettholde dem, altså som gikk ut over israelittene: 
- Å ha respekt for livet og ikke slå ihjel ("for Gud skapte mennesket i sitt bilde": 1 Mos 9:6) og ikke spise kjøttet fra dyr som ennå lever. I rabbinisk jødedom ble det senere avledet 7 "noahiske bud" for ikke-jøder, som det fantes forskjellige varianter av: 
- forbudet mot å slå ihjel,
- forbudet mot å være grusom mot dyr,
- forbudet mot å stjele,
- forbudet mot å bryte ekseskapet eller drive hor,
- forbudet mot å tjene andre guder (dvs. ifølge denne forestillingen måtte ikke-jøder riktignok ikke tilbe Gud som jøder, men de skulle heller ikke ære en annen, konkurrerende guddom),
- forbudet mot å misbruke Guds navn,
- påbudet om en rettsorden med domstolene.

Det kan være nyttig å notere de egne konstaterte negative og positive egenskapene som i en tabell, og følge fremskrittet nøye. Det finnes mange muligheter å arbeide med dette på:
1. Det direkte arbeidet på de egne problematiske egenskapene utfra daglige begivenheter. Gode forsett osv. Dette er også viktig for Jesus: "først bjelken i det egne øyet...". Også i islam gjelder arbeidet med seg selv som den "store Jihad", den "store, hellige krig", dvs. som noe som er mer utslagsgivende enn alle eksterne stridigheter.
2. Den direkte forsoning og 3. den direkte gjensidige tilgivelsen, så langt mulig. Ellers overlate problemene til Gud i bønn og tilgi dyptfølt. Også dette la Jesus stor vekt på - også han snakker om opparbeidelse "betale til siste øre" (Luk. 12,59, men se 5.)
4. Der hvor ikke annet er mulig, kan man også gjøre gode gjerninger for andre enn de som led skade. Gud vil tilgi mye, hvis f.eks. noen uegennyttig påtar seg oppgaver. (Her er det også en flytende overgang mellom det å arbeide med ting som allerede er hendt og det å arbeide i fritt, hjelpsomt virke, og da blir det relativt hvem 'som sår og hvem som høster', sml. f.eks. Joh. 4,37.) Tilsvarende gjelder Matt 7,20-21: "...derfor skal dere kjenne dem på fruktene. Ikke enhver som sier til meg: 'Herre, Herre!' skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje" (d
e som også er beslektet med Ham i sine gjerninger.).
5. "Be til Gud i mitt navn", her om sin tilgivelse og nåde i livets videre utvikling. Dette er den vesentlige hjelpen, som en rent humanistisk etikk ikke kan gi. Da må ikke skjebnen lenger foregå mekanisk, men mennesket opplever å være ført av Gud, alt blir opparbeidet og utviklet videre slik det utfra Hans høyere visdom er til det beste for den enkelte og dennes omgivelser.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

En kort korreksjon til moderne "Alt-om-Jesus-avsløringshistorier".

Teksten på nettstedet er allerede direkte eller indirekte blitt korrigert for noen av de mest graverende ensidighetene hos noen teologiske kretser - ved hjelp av nye erkjennelser og metoder. Her skal det gjøres ytterligere oppmerksom på noen forvirrende buketter av moderne "sensasjonsforfattere". Vi vil ikke fremme disse bestsellernes publisitet ytterligere, men følgende bidrag er tiltenkt de som kjenner slik litteratur og som føler seg forvirret av den.

1. På grunnlag av skriftrullene fra Qumran gjorde slike forfattere forsøk på å skildre at de fleste beretningene om Jesus i Det nye testamentet ikke er riktige.  Jesus og disiplene hans osv. hadde i virkeligheten vært militante opprørere mot det romerske regimet. *

På grunn av større troverdighet blir denne tolkningen innhyllet i en slags sammensvergelsesteori: Skriftrullene fra menigheten i Qumran, som ble oppdaget 1947-1956, var blitt holdt opptil 75% hemmelig, og særlig lærde i den katolske kirken hadde hatt kontrollen over dem. Allerede dette er ganske enkelt feil - og dette fastslås herved, selv om dette nettstedet ikke må rettferdiggjøre noen kirke og slett ikke aksepterer at kristne skrifter holdes hemmelig. Tvert imot besto det lærde teamet av katolske, protestantiske, anglikanske, jødiske og selv ateistiske lærde. På grunn av de forskjellige meningene om de mange små, skadde papyruslappene varte det faktisk lenge før alt var offentliggjort. Men når den engelske originalutgaven om de gjeldende "lukkede sakene" ble utgitt, var 80% av Qumran-tekstene offentliggjort. I 1992, ett år før utgivelsen av en av disse sensasjonslystne pocketbøkene, der teksten på baksiden fremdeles påsto at kun 75% av teksten var offentliggjort, var også resten av tekstene utgitt såvidt det kan spores.

For å tolke innholdet måtte forfatterne stille opp en rekke i temmelig halsbrekkende teorier, for å nå frem til ovennevnte resultat ved å sammenholde dem. En gang var ikke skriftrullen fra førkristen tid, men fra Jesu tid.**) Men disse skriftene er tydeligvis fra forskjellige tider og ikke enhetlige i sine utsagn. Qumran-menigheten besto over lang tid. Den kan ikke sidestilles med essenerne med sikkerhet, heller ikke med de militante selotene, som senere hadde festningen Massada ikke så langt fra funnstedet. Qumran kunne kanskje sammenliknes med en åndelig økologisk landsby i dag. Den må ha hatt kontakter over alt, fra essenerne hadde de vel egne skikker i litt endret form, fra de skriftlærde i tempelet i Jerusalem mottok de fortrolige opptegnelser om tempelskatten - noe som viser at de ble oppfattet som et sikkert oppbevaringssted fordi de ikke var umiddelbart deltakende i stridighetene med romerne - og dessuten kan de ha hatt kontakt også med enkelte seloter.

Forfatterne påstår også at essenerne ikke hadde vært asketiske munker, men militante motstandskjempere. Alt som er overlevert om essenerne, tyder imidlertid på en pasifistisk, vegetarisk, strengt jødisk troende - esoterisk retning, som på grunn av sine rett og slett zaratustriske renhetsforskrifter søkte avsondring fra resten av verden, heller mer enn dagens munker. I den omtalte vurderingen av essenerne som militante ble essenerne og selotene blandet sammen, uten at det ble funnet belegg for dette.

Johannes døperen, Jesus og Jakob, Jesu (halv-)bror, ville hatt de samme militante motivene "som essenerne". Også denne vurderingen, som i tillegg presenteres i forbindelse med det forutgående som et faktum, kan ikke bevises gjennom Qumran-skriftene. Jesus, Jakob og Johannes kan praktisk talt ikke identifiseres som dette noen steder. Så måtte man identifisere Jakob som f.eks. "rettferdighetens lærer", åpenbart en ledende personlighet i denne menigheten, men dette er en teori som ikke kan bevises. Heller ikke er det bevist, og dessuten temmelig usannsynlig, at denne "rettferdighetens lærer" var en radikal selot, men det kan hende at menigheten anerkjente ham som høyere - geistlig - autoritet overfor tempelprestene, som befant seg i en oppløsningsfase. Også det som er overlevert om Jakob selv, passer ikke til dette militante bildet. Jakob -ikke disippelen Jakob, men nevnte Jesu bror, som ledet den kristne urmenigheten i Jerusalem etter Jesu korsfestelse - hadde etter all sannsynlighet en utpreget tolerant, stabil karakter. Han måtte så å si sette seg mellom Petrus og Paulus eller formidle mellom de stridende disiplene for å holde menigheten sammen.

For dessuten å kunne påstå at Paulus hadde vært en romersk agent som hadde forfalsket det hele, måtte ytterligere en kunstig konstruksjon stables på beina, nemlig at romerne hadde iscenesatt pågripelsen for å føre alle bak lyset. Men dette kan heller ikke bevises. (Vår tekst "Kristusveier..." vil gå nærmere inn på Paulus, i tillegg til mange andre emner, bla. om at uansett hvilket syn man kan ha på de tradisjonelle problematikkene hans, f.eks. hans holdning til kvinner - så er hans visjonære opplevelser og erkjennelser uansett autentiske, men riktignok kun dersom noen virkelig overhodet påtar seg å befatte seg inngående og praktisk med mytiske opplevelser, som sensasjonslystne forfattere åpenbart ikke har gjort.)

Qumran-rullene er ganske enkelt noen av mange andre skrifter fra denne tiden, som bit for bit gir opplysninger om noen av datidens skikker. Noen andre skrifter fra disse århundrene har allerede lenge vært kjent som apokryfer, og andre ble først funnet i nyere tid (som f.eks. funnene fra Naq Hammadi, som gir endel opplysninger om troen til de tidlige kristne i Egypt.) Det som står fast er at menneskene i Qumran var gudstroende, og at de var bevandret med Jesu lærer når det gjalt mange holdninger og skikker -de lærene som står i Bibelen, og ikke de angivelig militante lærene til den Jesus som sensasjonsforfatterne skriver om. Det er absolutt mulig at Johannes døperen opprinnelig stammet fra essenernes eller qumranernes strenge trosgrupper eller at han var en velkommen gjest hos dem. Like sannsynlig er det at Jesus traff disse menneskene. (På vår nettside "Kristusveier" blir det imidlertid også begrunnet at han traff mange kretser og at han ikke automatisk stammet fra den skolen som han traff elevene av.)

2. Flere forfattere sluttet seg til de nevnte spekulasjonene om Jesus, med mange detaljer om den jødiske historien, men uten at de nevnte motsetningene lot seg oppløse. Siden en del av denne litteraturen også reduserer Jesu oppstandelse til et historisk, ytre ritual hos de sene egypterne og ev. essenerne og de tradisjonene som bygger på dette, blir nettopp det fornyende som Jesus skapte i denne sammenhengen, skjult for leserne. Samtidig ville det ikke være et tap for de sammenhengene som fremstilles mellom historiske grupper, som essenerne og tempelridderne, dersom man ikke hadde brukt dette anti-oppstandelses-dogmaet. En del av det som Jesus fullbrakte, som kun kan begripes mytisk, gikk allerede i tidlig kristen tid utover forstanden til enkelte jødekristne og gnostiske menigheter, og derfor er det nytteløst å ville prøve å bevise, med deres oppfatning, at det som de hadde forstått, faktisk var det hele. Andre hadde forstått andre deler av sannheten, noe som vises både gjennom de tidlige kristne, som trodde på en omfattende betydning av oppstandelsen, og gjennom de som brukte stridsskriftet fra Filipevangeliet. Paulus, som egner seg særlig godt som busemann, var slett ikke den eneste kilden til de tradisjonene som holdt fast ved den åndelig og materielt forvandlende oppstandelsen. Mennesker som møter denne kristne tradisjonen, som er bredt anerkjent gjennom kirkehistorien, kun med en viss aktelse, kan komme nærmere sannheten enn de som lettsindig bortforklarer alt som ikke passer inn i konseptet deres.
Dersom slike aktiviteter kan utarte til en stadig besudlig av Jesus Kristus, kan dette også få åndelige følger, som gjør dette til mer enn et rent menneskelig anliggende.

3. Det har også vært spekulert over flere angivelige "graver med Jesu knokler", flere i Israel og andre steder. I et område som Midt-Østen, hvor gravrøvere har alltid herjet - er det f.eks. "forsvunnet" en knokkelbeholder fra en slik grav - tusenvis av slike beholdere lagres i museer, og mengder av knokler er blitt fjernet og frigitt til ny begravelse et annet sted osv., alt dette gjør det nesten umulig å finne frem til pålitelige opplysninger om personene. I slike tilfeller nytter det heller ingenting, selv om navnene ofte er skrevet inn. Og man kan heller ikke utelukke likheten mellom navnene i forskjellige familier ved hjelp av sannsynlighetsberegning.
En historisk helhetsforskning ville ikke gå ut fra den forutsetningen at oppstandelsen i overført betydning ikke kan ha funnet sted. Likeledes ville det tilsvare dagens vitenskapsnivå at man ikke prøver å forstå profetiene som kan henføre til Jesus utelukkende som en kilde med utspring i Jesu subjektive forhåpninger for 2000 år siden, men å ta i betraktning, at de kan henvise til noe helt reelt, hvor en endelig utgrunnelse må vente til profetiene eventuelt oppfylles.
Mer informasjoner om dette (på engelsk): http://dukereligion.blogspot.com/2008/01/talpiot-tomb-controversy-revisited.html

* 4. Det finnes en rekke andre spekulasjoner om Jesus, som alle kom til forskjellge slutninger. F.eks. tesen om at Jesus var tilhenger av den kyniske filosofiskolen i Hellas... Andre ville til og med likestille Jesus med Moses eller med en egyptisk farao eller med Julius Cæsar eller med en militant bysantinsk keiser. Selv om det er helt åpenbart at så mangt ikke kan stemme... 

** Det er også påfallende at slike bøker ikke nevner det faktum at det også ble funnet ekstra gamle evangelietekster fra det 1. århundre i Qumran, som sammenliknet med dagens evangelietekster (f.eks. Markus) viser, at de ble gjengitt temmelig originaltro.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Naturvitenskap og Gudstro.

For å rettferdiggjøre naturvitenskapelige bidrag.

At det finnes mennesker som også i trosspørsmål trenger støtte fra ytre observasjoner, tall, måling, veiing, anerkjenner Jesus i tilfellet med Thomas, som kan betraktes som naturvitenskapstype blant disiplene, og som dermed kan være et forbilde for svært mange, spesielt i vår tid. Da han fikk anledning til å undersøke om det virkelig var Jesus Kristus som sto foran ham, sier Jesus: „vær ikke vantro, men troende". Det vil si at den nye erfaringen som Thomas har gjort nå skal omsettes gjennom ærlig, dyp ettertanke på en slik måte, at roten til hans tvil forsvinner og „det går et lys opp for ham": - at Jesus i det hele tatt må si dette etterpå, betyr også at Thomas ikke var en skeptiker som nå er helt "nedslått" på grunn av ytre realitet og nå er „tvunget til å tro", kanskje av frykt for straff, men at Thomas også etterpå har beholdt sin evne til å komme til nye overbevisninger av seg selv. Likevel har han nok fornemmet at det også finnes andre muligheter for egen overbevisning enn ytre observasjon. Jesus visste hva som var det riktige for Thomas. Han ville ikke tvinge noen - dette ville hatt karakter av en domstol, og det kan heller ikke ha vært hans hensikt å provosere noen til avvisning, som ikke var moden for en beslutning.

En vitenskap som nedtoner empirien = oppsamlede erfaringer - hver gang noe ikke passer inn i det gamle bildet, er ikke verdig å bli kalt vitenskap. Sanne genier, som Einstein, drev ikke med en slik forvaltning av kunnskapene, men konsentrerte seg derimot i sin forskning alltid på ting som var uforklarlige. Også denne søken kan være en av mange veier til Gud - så lenge motivene er ærlige og vitenskapen ikke korrumperes gjennom økonomiske eller andre problematiske interesser.

Imidlertid er de ytre naturvitenskapelige arbeidene - observasjon, oppstilling av hypoteser og deretter teorier og verifisering av dem - ikke alltid tilstrekkelige i åndsvitenskapelige og trosrelaterte spørsmål. Det er ikke alltid et vesen til stede som viser oss en høyere, utvilsom virkelighet som kanskje er reproduserbar (som hos Jesu disipler), eller som åpner for oss erkjennelsen av et slikt (som nevnt i Johannes 1, 51). Likevel finnes det mange tegn på at det finnes nivåer både i og utover menneskenes vesen, som ikke stammer fra det kjente fysiske spekteret av krefter og stoff, men som kun viser seg der i sin utstrekning: Livskrefter, sjelelige impulser, tenkning, bevissthet... (noen eksempler befinner seg på forskjellige steder i hovedteksten i Kristusveier.net). Mange ganger avsløres de gamle "førvitenskapelige" tradisjonene i forskjellige kulturer seg som en eldre form for erfaring og "vitenskapelighet". Også i dag er det mulig å anvende spesielle fremgangsmåter for iakttakelser og tolkning, som for eksempel kan ses utfra Goethes naturvitenskapelige observasjoner eller de erkjennelsteoretiske arbeidene av Rudolf Steiner, som bygger på disse. Også nyere vitenskapelige teorier, fra kvanteteorien til de vitenskapspersoner som er i ferd med å utvikle en ny biologi, en ny geo- og astrofysikk osv. og til sist et nytt vitenskapelig "paradigme" eller verdensbilde, går i denne retningen, riktignok som regel uten å søke en passende metodikk til de nye teoriene, slik Steiner gjorde.
Derfor er det foreløpig slik at de vitenskapelige resultatene a.) kun viser et bitte lite utsnitt av virkeligheten,
b.) at naturvitenskapens fundamenter stadig blir mer relative, Materie viser seg som fortettet energi eller til og med som fortettet ånd, en energiform kan til og med anta hastigheter over lysets hastighet i det uendelige (tachyoner...), underveis kan de "bli yngre", tiden blir enda mer relativ enn i relativitetsteorien, dermed kan de forsvinne ut av rommet vårt og dukke opp igjen fra et slags hinsides/transsendens - slik at også rommet blir mindre absolutt enn det det så ut til å være gjennom rommets såkalte "krumming". Det som blir tilbake, er den ikke begripelige kybernetiske "informasjonen", som er uten materie og energi og som derfor ikke kan beskrives med tradisjonelle midler. Her kan man kanskje snakke om "bevissthet".
c.) Selvsagt er ikke det gamle verdensbildets sammenbrudd på langt nær noe "Gudsbevis", men likevel en forberedelse. For mange er dette nok, siden de var blokkert gjennom dette foreldede materialistiske verdensbildet og nå kan gå mer direkte skritt mot Gud. Men, se på det, dette fortsetter: for hva er denne "informasjonen" eller de andre nevnte ubegripelige prosessene i universet? Hva/hvem skaper stadig ny materie og energi og løser den opp igjen? Hva/hvem er det som regulerer livets grenser mellom liv og død og som tillater overskridelser, på samme måte som mellom søvn og våken tilstand? Hva/hvem er det som kommer til uttrykk når det stadig gripes inn i universets tid- og romforhold? Er mennesket, som kan oppleve seg selv i sin bevissthet "utenfra" som energi, tid og rom, faktisk et spirende "bilde" av en makt som kan dette i stor målestokk (sml. 1. Mos 1,26) ? 
*
d.) På toppen av det hele kommer også at kaos eller tilfeldighet mer eller mindre faller bort som svar. For denne verden og disse levende vesener, og partiklenes verden samt livets prosesser oppviser en så overmåte høy grad av orden i kaoset, av målbevissthet og mening i helheten som i et enhetlig kunstverk, av manglende mellomledd som ville være nødvendige for en tilfeldig evolusjon, osv. Allerede gjennom disse erkjennelser blir det klart at det er blitt vanskeligere IKKE å tro enn å tro - på en sentral urintelligens som bestemmer begynnelsen og slutten på et "skapelsesprogram", og som skaper veien med skiftende lovmessigheter. På den måten er det via forstanden blitt mulig å komme til det samme resultatet som mytiske bevisstheter hos gamle folkegrupper ca. 800 før Kr. så det, slik den "høyre, mytiske hjernehalvdelen" så på Guds verk. (Andre folkegruppers "guder" var opprinnelig kun betegnelser på bestemte egenskaper hos den ene guddommen, først etter at denne overbevisningen bleknet, ble de sett på som egne "guder"  og forvekslet med godt utviklede menneskelige vesen, noe som også forekom.) På samme måte fikk ikketroende vitenskapspersoner troen på Gud, som Max Thürkauf, Georg Todoroff og mange andre.
e.) Tro som en oppstått, dyp overbevisning er noe annet enn en rent intellektuell tro på noe.
f.) Her telles også med mennesker, som mystikere, men også normalt troende mennesker, som gir vitnesbyrd om mer direkte, forvandlende erfaringer med Gud og med Kristus, og som gjennom denne kontakten har gjort høyst reelle erfaringer med den skapende, guddommelige ånden i seg selv. Disse veiene kan også før eller senere føre til en fullstendig selvstendig bearbeidelse og erkjennelse om naturen i slike forhold.
Og her begynner hovedteksten til "*".

(Et slikt erkjennelsesnivå er ennå ikke oppnådd der hvor vitenskapspersoner og teologer har diskutert med hverandre. Den som ønsker å skaffe seg et innblikk i denne diskusjonens nivå, kan lese en samtale mellom Gerhard Börner og Hans Küng i tidsskriftet "Spektrum der Wissenschaft" (tysk) av april 2006.)

I den katolske kirken finnes ensyklikaen "Fides et Ratio" (Tro og forstand/fornuft) av 1998, og pave Benedikt XVI tok dette emnet opp i sin tale i Regensburg i 2006: Tro uten fornuft eller fornuft uten tro er ikke verdt noe, fordi dette ikke rommer mennesket i sin helhet. Om dette argumenterer Michael Springer i "Spektrum der Wissenschaft" (Vitenskapens spektrum) (tysk) av januar 2007 at ethvert hull i menneskenes viten som ikke lar seg forklare rasjonelt må ikke automatisk henvise til Gud - som er temmelig uvesentlig her, her dreier det seg om helt konkrete konklusjoner, se over. Han innrømmer imidlertid at troen på at vitenskapen kan forklare hullene en vakker dag, også er en ren tro. Standen er at i dag måtte man virkelig bruke store anstrengelser for å gi den enkelte vitenskapspersonen mulighet til å holde åpent at han/hun ikke må tro på Gud ennå (noe som slett ikke trenger å være ateistisk, dvs. manglende tro uten å måtte frasi seg muligheten for Guds eksistens.)

Se også http://www.vdw-ev.de/manifestPotsdamer-manifestet, som ble utgitt i oktober 2005, utløste en diskusjon om en ny, "organismisk" tankemodell innen vitenskap og samfunn i Den tyske vitenskapsforening og ved institutt for fremtidsstudier og teknologisk analyse samt i nettverket Zukunft (Fremtid). Den materialistiske eller heller mekanistiske lineære tenkemåten som har hersket siden opplysningstiden, er ikke lenger tilstrekkelig.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Bevissthet, hjerneforskning og fri vilje.

I sin higen etter å treffe beslutninger har kloke mennesker i alle kulturer og til alle tider*) samlet omfattende erfaringer om menneskenes ulike sinnsstemninger og impulser, lenge før dagens forskning. Åndelige eller religiøse utviklingsretninger vitner om menneskets evne til å utvikle seg videre i kampen om etiske beslutninger istedenfor å anse alt som fastlagt på forhånd. Likevel fantes det alltid noen som hadde tendens til fatalisme, altså til å tro på en mer eller mindre sterk forutbestemt (determinering) skjebne. 

Selv vår evne til å tenke er ikke en helt og holdent bevisst evne. Dersom noen bevisst vil finne ut hvordan følelsene virker inn på tankeevnen, må han/hun vanligvis være intensivt observant på dette for å bli mer sensibel overfor det. Viljens impulser er enda mindre bevisst, og det krever enda større anstrengelser for å bli 100 % bevisst på dem, for ikke å snakke om å kunne styre viljen fritt. Allerede Rudolf Steiner kjente denne viljens ubevissthet, helt uavhengig av den moderne hjerneforskningen. Men han visste også at man så absolutt kan trene seg opp til å kontrollere viljen, selv om det ikke er forsket naturvitenskapelig på dette ennå. Mange kristne opplever veldig konkret at selv mer enn dette er mulig, f.eks. å "overgi egen vilje til Gud". Selv den som ikke har så mye erfaring ennå kan greie dette til en viss grad. Her er det en instans med i spillet, som viser vei. Før eller seinere fører denne veien til et stadig mer bevisst liv. (Denne praksisen har ingenting å gjøre med å være lydig overfor en kirkes autoriteter og medlemmer.)

I denne sammenhengen peker resultatene fra noen moderne nevrologer hen mot andre konklusjoner enn det man finner i forskjellige vitenskapelige tidsskrift. De målte de biologiske virkningene under eksperimentelle håndbevegelser og fant at beredskapen til bevegelse allerede bygget seg opp i nervesystemet idet hensikten å bevege hånden ble bevisst. Etterpå trodde testpersonen at handlingen hadde begynt, mens den faktisk hadde startet 1/100 millisekunder senere.**) 
Dette bekrefter i utgangspunktet bare - som nevnt over - at menneskets bevisste tenking som regel ikke er den eneste grunnen til en handling, men at dets kompleksitet også er avgjørende i en beslutningsprosess. Det fastlagte "beredskapspotensialet" betyr derimot ikke at mennesket er forutbestemt til å følge sine ubevisste handlinger automatisk. Det ville være en lite pålitelig konklusjon. Den frie viljen er altså slett ikke motbevist, slik mange mente. Men utfra disse erfaringene ("feltforskning" gjennom årtusener) kan man med rette anta at det rene intellektet ikke er nok til å kontrollere den "frie viljen". Intensjoner og gode forsetter kan kun være et første trinn mot en ansvarlig egenrolle. I tillegg må man også undersøke de underbevisste følelsene og viljens vanepregede, ubevisste impulser. Da blir man raskere bevisst det "nevrale beredskapspotensialet". Det er altså absolutt mulig å etterstrebe et mer ansvarlig liv. 

I tillegg bør man vurdere at når f.eks. det elektriske potensialet i nervene måles, ville den klassiske naturvitenskapen kun snakke om "årsaker". Fra et menneskelig synspunkt kan man her se en "virkning", som et piano som spilles av hele vesenet, inkludert sjel, psyke og vilje. På et rent naturvitenskapelig, biologisk nivå kan det ikke tas avgjørelser om dette. Samtidig kan ikke biologien avgjøre om og hvordan Guds virke er tilstede i denne kompliserte menneskelige organismen***). Men den kan stille vitenskapelige spørsmål om dette. Den kan f.eks. foreta testmålinger på hva som endrer seg i mennesket når noen gjennom bønnen kjemper mot en uønsket viljeimpuls****). Men denne metoden er ikke tilstrekkelig til å vurdere hva bønnen "er" for den troende.

*) Se imidlertid forskjellene i de arkaiske, magiske, mytiske og intellektuelle... utviklingstrinnene hos menneskets bevissthet - hvordan de fremstilles i Generelle synspunkt på naturreligioner og "Religion som gjenforbindelse med Gud.". I visse epoker ble kilden til menneskets følelseskraft mer identifisert utenfor mennesket, og i andre mer i mennesket selv. Dagens muligheter for å utvikle bevissthet er representert i detaljer i vår hovedtekst del 1 basert på de ulike stadiene i Jesu liv. I dag kan for eksempel mennesket lære mer bevisst - i  motsetning til den tidligere, mer instinktive måten - f.eks. sterkere lære å observere sammenhengene mellom hans/hennes omgivelser, miljøet rundt og Jordens.  Slik skapes det i samfunnet, i tillegg til sosiale og økologiske erkjennelser, også generelle etiske og religionsfilosofiske synspunkter.

**) F.eks. i "Spektrum der Wissenschaft", april 2005. 

***) Se også vår side "Naturvitenskap og Gudstro".

****) Se også vår fremstilling angående "Bearbeidelse av det daglige livet".

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Informasjoner om : Jesus Kristus og ernæringsspørsmål.

Forhistorien: I 1. Mosebok (Genesis), 29, heter det: Og Gud sa: "Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, så mange som det finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. De skal være til føde for dere." Dette kunne bety at menneskene først og fremst har tygge- og fordøyelsesorganer som en frugivor (frukteter) (og ikke som en alteter, som kan tenkes, når de fleste dyr bare kan inndeles i kategoriene rovdyr, altetere og gressetere.) Etter den (f.eks. i For-Asia arkeologisk beviste) syndfloden derimot til Noah, 1. Mos 9,3: "Alt som lever og rører seg, skal være til føde for dere... Men kjøtt med blod i, det som livet er knyttet til, skal dere ikke spise." Alt dette gjalt i en tid før nåtidens folkeslag, og ikke bare, såfremt overleveringene er riktige, de senere jødene.
Etter utvandringen fra Egypt ble dette bekreftet i 5. Mosebok (Deuteronomium),14,3-21, og det ble tilføyd flere detaljer. Etter floden dreide det seg tilsynelatende i prinsippet om å tillate alt og kun om å unngå de stoffene som var absolutt minst ernæringsmessig uegnet. Her kunne det i noen tilfeller trekkes moderne ernæringsvitenskapelige slutninger. Riktignok fantes det fremdeles steder, hvor det ble henvist spesielt til plantekostens spesielle betydning, uten at dette ble bindende foreskrevet for alle, se Daniel 1,8

Ofte virker det som om det er en sammenheng mellom de dengang mer utbredte, i dag neppe gjennomførbare, forskriftene om dyreofring og spising av offerdyrets kjøtt. Allerede profeten Hosea (6.6) overbrakte budskapet: "For jeg vil ha troskap, ikke slaktoffer, gudskjennskap heller enn brennoffer". Idet Jesus tok dette opp, sa han: "Hadde dere skjønt hva dette ordet betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer" (Matt. 9,13 og 12,7). Til Lukas 22,11, hvor Jesus spør hvor han kan spise påskelammet - som slett ikke dukker opp i nattverden som fulgte - finnes det tidlige, kristne "apokryfe" skrifter (som rundt år 400 ikke ble tatt opp i den bibelske kanon), for eksempel "Ebioneerevangeliet". Der kan man lese: "Forlanger jeg kanskje å spise påskelammet sammen med dere?". De arameiske språket pleide å bruke litt færre ord for slike setninger, og gjorde det dermed mulig med forskjellige lesemåter når tonefallet ikke lenger var nærværende. Dette førte til forskjellige oversettelser, som egnet seg fremragende for gjensidige bebreidelser. 
(De jødisk-kristne menighetene som praktisk talt er forsvunnet - de ble nemlig senere islamisert - var en ekte og viktig del av den tidlige kristendommen, selv om de i en rekke spørsmål adskilte seg fra de andre kirkene, slik eksempelet over viser.)

Apostlenes gjerninger 15,19 beretter om utsagnet til Jakob, menighetens leder i urmenigheten, at (hedninger frelst av Paulus) "Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud. Men vi skal skrive til dem at de skal holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod." Derimot påpeker den tidlige kirkehistorikeren Eusebius, i apokryfene og apostelaktene (se over) at Jesus, Johannes, Petrus, Jakob osv. selv i det minste vanligvis ikke spiste kjøtt. 
Matt. 15,11-20 / Mk.7, 17-21 viser riktignok at Jesus la mer vekt på "det som går ut av munnen" enn på "det som kommer inn i munnen", selv om dette er knyttet til fariseernes spørsmål om å vaske hendene før man spiser. Dette er den samme verdinormen som viser seg i setningen om å se bjelken i det egne øyet og flisen i den andres. Dvs. at det dreier seg om å begynne hos seg selv fremfor frykten for ytre påvirkning. Det er derimot ikke en forskrift om å måtte spise kjøtt.
Iflg. Luk. 10,8 anbefalte Jesus disiplene å spise det som deres gjestgivere tilbød dem mens de var på vandringer. Dermed er det ikke automatisk sagt, at dette er likegyldig. I arabiske områder kan det den dag i dag føre til helt uberegnelige reaksjoner hvis noen avviser en velment matrett eller drikk, dersom vedkommende ikke gjør dette på en meget diplomatisk måte. Dessuten var datidens disipler utstyrt med evnen til at selv de mest skadelige stoffer ikke kunne skade dem (Markus 16,18.). Det er derfor uten mening å rive slike bibelord ut av sammenhengen og generalisere dem ubegrenset.

Kroppen er et verktøy, og et verktøy har behov for ansvarlig pleie.
Beslutningen om hvilken ernæring som er riktigst for ham/henne, må hver enkelt ta for seg selv.
Tyske/engelske oppdateringer

Den som leter etter informasjoner om moderne, vegetarisk ernæring, kan f.eks. finne dette her: http://www.ivu.org (Nettstedet* er ikke ansvarlig for andres nettsteder og støtter ikke automatisk alle deres vekslende innhold.)

Tilbake til lenkene på denne siden

 

 Jesus Kristus og frelse - også i dag.

Jesus med hans disipler og andre ledsagere ble opplevd av mange i samtiden som en bevegelse til frelse for legeme og sjel. Siden dette ikke er så selvsagt lenger, må det arbeides på dette i dag.

Viljen til å bli frisk.

Jesus stilte et uforberedt menneske først et viktig spørsmål:  "Vil du bli frisk?" (Joh. 5,6). Jesus taler til sjelen.  Den syke skildrer sine ytre hindringer for helbredelse. Men gjennom spørsmålet får han også anledning til å bli seg bevisst om/at han virkelig vil bli frisk. Dette er første forutsetning for å forstå helbredelsen riktig. Så lenge underbevisstheten av en eller annen grunn blokkerer veien til helbredelse og hjelp, blir det vanskelig å ta i mot denne hjelpen. Da ville det ev. være mulig på ta i bruk et medisinsk førstehjelpstiltak på en eller annen måte, eller å påvirke et symptom. Men helbredelse er noe som går utover dette, og det fungerer kun dersom den syke kan gjøre det til sitt eget, altså kan forbinde det med egne selvhelbredende krefter.
Det er ikke bare de som tilhører healinggrupper og hjelpegrupper som er aktive på dette området og som er beredt til å samarbeide med pasienten, men også andre, seriøse "helere" og mennesker som støtter helbredelsen gjennom tro og forbønn.

Troens kraft.

Matt. 9,22 : En som søker helbredelse berører Jesus kun på klærne hans, og blir frisk. Jesus: "Vær frimodig, sønn, dine synder er tilgitt". Den som har troserfaringer, vil under denne troens kraft forstå noe høyst realistisk i sitt forhold til Gud, som gjør helbredelsesprosessen mulig. Riktignok viser den såkalte placebo-effekten i medisinen litt av kraften i menneskelig overbevisning (der f.eks. sukker inntas idet man mener at det handler om et medikament). Likevel skjer det ikke slike dyptgripende omvendelser i de sykelige prosessene, slik de forekommer ved helbredelser ved hjelp av troen.
Jesus er også urbildet på et kroppslig, sjelelig og åndelig sunt menneske i videste forstand.

Utdrag fra kapitlet "Spørsmålet om miraklene" i vår hovedtekst*): Jesus Kristus henviser ikke bare til "kosmisk energi", slik mange helere i vår tid gjør det, og som de føler strømme gjennom seg, men han henviser til troen, troen på en helbredelsesmulighet gjennom ham, til syvende og sist gjennom Gud via den ytre synlige Jesus.
Også i dag finnes det helbredelser
, som opprinnelig ble opprettet hos disiplene gjennom bønn og med forbindelse til det i menneskets indre som er forbundet med Jesus og som vil helbredelsen og menneskets fullkommenhet, som så, iflg. Jesus, til og med kan gjøre „enda større gjerninger" enn han selv (Joh. 14,12-13).
Selve den åndelige helbredelsen og det sjelelig-åndelige fremskrittet som er forbundet med dette, blir riktignok værende en nåde som ikke lar seg tvinge, uansett hvor mye mennesket gjør for å forberede seg.
Helbredelsene var ofte „tegn", handlinger i det små som sto for noe større, mer grunnleggende. I forbindelse med helbredelsen av den blinde på sabbaten svarte Jesus, at det ikke dreier seg om å se synder som grunn for sykdommen, men om „den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt". Sml. Joh. 5, 6-9, Joh. 6, Joh. 9, 3 o.a.
I dag er det på grunn av mange oppdagelser og grensevitenskapelige erkjennelser ikke lenger utenkelig at Jesus faktisk kunne påvirke naturkreftene. Å kunne se dette fenomenet i øynene kan være viktig for dagens menneskesyn og for en helhetlig eller kristen helbredelse osv.

Håndspåleggelse.

Ikke alltid, men ofte, brukte Jesus og disiplene håndspåleggelse for å oppnå helbredelse. Denne praksisen brukes noen steder fremdeles. Personen som legger hendene sine på hodet eller skuldrene til den syke, sier samtidig frem en bønn, helst ledsaget av menigheten. Dette støtter innlevelsen og bevisstheten om å være et redskap for Guds hjelp. Dette kan forstås symbolsk. Men på grunnlag av oppdagelser fra moderne helbredelsesbestrebelser - deriblant befinner det seg også bekjennende kristne - vet vi, at dette er en realitet. I den tidlige kristendommen ble det her snakket om "pneuma", livsåndedrettet, eller Den hellige ånd*), som ble formidlet. Denne praksisen ble brukt både ved forbønn om helbredelse og ved velsignelse, til dels forbundet med andre handlinger. Se f.eks. Matt.19,13; Mk.8,23; Mk.10,16 (Velsignelse av barn), Luk.4,40-41 (Helbredelse og åndeutdrivelse), Luk. 24,50 (Velsignelse av disiplene), Apostlenes gjerninger 6,6 og 19,12 samt 28,8.
En helbredelsesforbønn er imidlertid ikke nødvendigvis anvist ved håndspåleggelsen. Dette kan også gjøres på lang avstand - selv om dette kan være vanskeligere.

Sjelelige lidelser.

Helbredelsen av psyken og livskraften eller kroppen henger tett sammen. En god "sjelesørger" eller livsrådgiver kan derfor også ha innflytelse på psykosomatiske lidelser - dersom fornuftige råd omsettes i praksis istedenfor å la feilene få fortsette i livsførselen. 

Utdrag av kapitlet "Den hellige iver og... emosjonene" fra 'hovedteksten' *): Jesus levde i en konstant „positiv skjelven for Gud" og medfølelse med menneskene... Hos normale mennesker er nesten alltid emosjonene blandet med pirremekanismer i underbevisstheten – som biografisk er svært forskjellige og som opptrer sterkt forskjellig, men som er temmelig like i sin grunnstruktur. Men ... å skille slike mekanismer fra egne reaksjoner, å analysere dem istedenfor å fortrenge dem og til slutt være i stand til å mestre dem, eller overlate dem til Gud, det er en lang læreprosess.
Som regel nytter det svært lite å prøve å behandle hele problemkomplekser på vanlig måte. Det ville være mer effektivt, først å finne frem til noen enkelte kategorier av problemene, og samtidig å skille bevisst om det dreier seg om en „bjelke i det egne øyet" eller om en "flis i den andres øye" (Matt.7,1-5), og så se hvem som er ansvarlig. Mange kristne skoler ville først fremheve det første, fordi det er vanskeligere, og det må først læres å analysere egne problematiske gjerninger, og fordi disse ofte kan korrigeres selv. I den psykologiske praksisen ville ofte heller det andre perspektivet, som offer, stå i forgrunnen. Til slutt skal bemerkes at begge sider likevel mer eller mindre har en medvirkende rolle.

En anvendelig metode til dette kan være: 1. å analysere den negative impulsen man finner, hvordan opptrer den konkret, hvordan ser den ut i det indre (f.eks. angst, hat og raseri, likegyldighet og hovmod, overdreven tvil, ...). 2. å vente rolig en liten stund istedenfor å gruble for dypt for å bli mest mulig klar over hva det hele handler om. Så 3. deretter overgi det nesten fysisk følbare problemet til Gud gjennom bønn**). 4. vente rolig, til det dukker opp en følelse av lettelse.
Dette kan etter litt meditativ ***) trening oppleves som en strøm som strømmer ovenfra og bort og deretter en fornyende kraft som strømmer ovenfra og inn. En annen mulighet er å "puste ut" negative emosjoner osv. med pusten, idet man vil overgi det til Gud, og ved innånding gjøre det mulig å motta det positive fra Guds nåde (en liknende metode er de kristne munkenes stadige bønn på fjellet Athos, som nevnes i kapitlet "Stillheten i ørkenen" i vår hovedtekst.)

Mentale problemer.

Utdrag av kapitlet "Forklarelsen" i hovedteksten*:Det finnes „positiv tenking" og positive "affirmasjoner" (bekreftelser). Disse kunne riktignok, dersom de ikke ble praktisert egoistisk eller med storgalskap, sette tanken i en tilstand som kunne være beslektet med det som kommer fra Gud, det kunne åpne døren til dette. Litteraturen om dette emnet mangler imidlertid ofte slike forholdsregler, slik at dette kan ende i selvbedrageri.

"Skjebneproblemer".

I den moderne helbredelsen av psykiske sykdommer kan man noen ganger oppleve at det finnes tilfeller, hvor en helbredelse ikke er mulig (ennå) eller ikke er "tillatt". Dette likner litt "programmenes" nivå. Det kan hende at den syke skal eller "vil" lære noe av sykdommen. Men også her er en løsning sammen med Gud tenkelig. Les mer om dette i foregående avsnitt "Viljen til å bli frisk".

Juridiske spørsmål.

En ren, kristen helbredelse gjennom bønn inkludert håndspåleggelse er sikret gjennom grunnlovens frihet til religionsutøvelse (f.eks. i Tyskland). Men den som vil utøver dette utenfor kirkens private kretser eller vil tilby dette som tjeneste, bør informere seg nøye på forhånd om det lovmessige i dette. Dersom det under slike seanser skulle finne sted aktiviteter som kan tolkes av andre som diagnose eller direkte terapi - selv om dette skjer gratis eller på grunnlag av frivillige bidrag - må enten ha avlagt en naturlegeeksamen eller være ordinert som lege (åndelige helbredere kan f.eks. ofte føle seg frem til sykdommer, selv om deres metoder ofte avviker fra - samtidig som den har likheter med - den klassiske urkristne helbredelsen). Selv om det ville være ønskelig at lovgiverne kunne håndtere de spesielle egenskapene ved disse aktivitetene på en ubyråkratisk måte, anbefaler også "hovedforbundet for åndelig helbredelse"****) at det avlegges en eksamen i naturmedisin. Teoretisk er det tillatt med en forenklet utgave av dette, dersom det kun utøves psykologisk rådgivning eller åndelig helbredelse. Om denne forenklede formen kan realiseres over alt, er et annet spørsmål. (...)
I England er f.eks. "åndelige helbredelser" allerede generelt akseptert og også tillatt i sykehus.

Uavhengig av rettslige spørsmål bør den som søker frelse likevel bruke egne muligheter, som et sunt kosthold eller gymnastikk og så langt som mulig sørge for tilstrekkelig med søvn, og å be.

*) 'Hovedteksten' behandler disse og andre punkter utfra en bredere blikkvinkel, - nemlig når det gjelder mulighetene for en menneskelig utvikling overhodet, altså utover "helbredelse" i smalere forstand.
**) Generelt om best mulig indre holdning ved bønn, sml. også siden vår "En bønn for fred..."
***) Se siden "Kristen meditasjon".
****) World Federation of Healing - forskjellige grupper over hele verden. http://www.wfh.org.uk
Det finnes enkle, effektive bibelske former for helbredelse med intens forbønn blant de evangeliske frikirkene, som hos baptistene eller pinsemenighetene, men også på noen katolske valfartssteder, som Lourdes, skjer det usedvanlige helbredelser gjennom bønn og tro.
(Nettstedet vårt er ikke ansvarlig for andres nettsteder og støtter ikke automatisk alle deres vekslende innhold.)

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Om kristen velsignelse.

Som troende kristen kan du velsigne alt og alle såfremt du føler at du står i samklang med troen og når du har innstilt deg på Gud med dette. Det finnes ikke bare den velkjente velsignelsen fra prest eller pater i 4.Mos (Numeri) 6:23 - 7:1 . 

DU - som menig person - kan også utdele velsignelse. Du trenger ikke noen formel til dette og trenger ikke å snakke høyt, det er kun den indre holdningen som trengs, meningen er denne: "Herrens velsignelse være med dere, slik Han vil det". Gud vil ikke mistolke din velsignelse. Denne skikken er blitt sjelden, men den kan være nyttig. 

Det finnes mange bibelstedet som handler om velsignelsen. Her er noen typiske aspekter til velsignelsen: Sak 8:13, Apg 3:26, Ef 1:3, 1 Pet 3:9-12, Hebr 6:7. Her er noen flere bibelsteder om dette: Matt 5,44 eller Lk 6:28; Rom 12:14; 1. 1. Mos (Genesis) 9:1; 5. 5. Mos (Deuteronomium) 11:26; Sal 115:13, Ordsp 11:25.

*) Det er innlysende at dersom f.eks. våpen velsignes, vil nok englene ha problemer med slike "velsignelser" ... .

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Beklagelser som mulig bestanddel av kristen praksis.

Mange kristne kretser, nettopp strengt troende, vekker det ensidige inntrykket at kristne bør helst føye seg i sin skjebne og avholde seg fra å kritisere verdens utvikling: Det er bedre å be for forbedringer eller å forsøke å gjøre andre ting. Men at man kan "klage bittert" hos Gud - se Klagesangene i Det gamle testamentet - forekommer veldig sjelden, unntatt i litterær form ('Don Camillo og den ærverdige Peppone'), og blir i sjelden undervist offisielt i kirkene. I den private bønnen kan det heller forekomme. Dersom man sammenlikner den jødiske skikken ved Klagemuren i Jerusalem med denne situasjonen - uten å ville anbefale noe liknende for kristne - blir det helt tydelig at det her dreier seg om en mulig, uhyre viktig bestanddel av troen.

Særlig når de spesifikt kristne verdier og tilsagn - sml. f.eks. bergprekenen Mt. 5:5 "de ydmyke skal arve jorden" blir stilt overfor den utviklingstendensen som fremdeles hersker i verden, kan tanken oppstå, at kristne kanskje ikke kan omgås med denne typen tilsagn. Tilsagn er ikke noen ubetinget ensbetydende med tilgivelse, som finnes - eller ikke. Men det finnes løfter. Når disse blir innfridd, kan avhenge av menneskets modenhet, eller av om de kan mottas gjennom bønn. "Himmelriket (trenger) seg fram, og de som trenger på, river det til seg". Mt.11:12.

Det var ikke lenger klart hva det var man måtte klage over. Over andre mennesker? Eller over de djevelske makter - som noen teologer hadde bortforklart - og som kunne ha medvirket til å forføre menneskene? Alle kan ha sin del av ansvaret. Her dukker det ofte opp et omsvøp "dette var tillatt" (ofte med et menneskelig tenkt "fordi...", f.eks. "fordi menneskene må alltid lære å skille mellom ting"). Men er denne "regien", som kan eller ikke kan "tillate" noe og dermed spiller ut Herrens spilleregler, det aller høyeste? Det ville være svært korttenkt, dersom noen ville gjøre Gud selv ansvarlig for alt det onde i verden eller for alle typer "tillatelser". I de første århundrene snakket og skrev kirkefedrene - som ennå i dag er høyt ansett i enkelte kirker - om de overleverte engelshierarkiene som står mellom Gud og menneskene. Andre, gnostikerne, snakket utover dette også om såkalte "arkonter", som ofte hadde problematiske egenskaper. Også andre kulturer har tatt opp slike erfaringer på sin måte, f.eks. er den tibetanske dødsboken full av anbefalinger om hvordan man skal omgås med slike vesen etter døden. Nettopp det som gjelder de grunnleggende tingene som går ut over menneskenes småborgerlige kritikk kan en dag komme til å bekrefte at det her dreier seg om en ikke helt feilfri "regi" under den Aller høyeste, men også under Kristus - men som likevel står særdeles "høyt" sammenliknet med menneskene eller med direkte negative krefter. Denne synsvinkelen er også et bidrag til det gamle spørsmålet filosofene stilte om "teodice" eller om forholdet mellom Gud og det onde i verden (dets "rettferdighet"). 

Konklusjon: Det er riktignok mulig å klage hos Gud, for Han er fortsatt den riktige instansen, men det gir ingen mening å klage over Ham. Denne klagen kan også bety å overgi Gud innsiktene med de tilhørende, oppkjørte menneskelige følelsene, selv om disse følelsene gjelder urett fremfor sorg (Mt. 5:6).  Siden dermed løsningen overlates til Gud, fremstiller denne klagen en spesiell type intens bønn. Kjærligheten eller respekten overfor Gud/Kristus hører likevel til, dette beskytter mot å hensynke i ren negativitet som dermed ikke ville føre til Gud, men på villspor. 

En annen vei er å selv la disse følelsene få komme til ro litt, slik at en klassisk, ren bønn blir mulig og hvor alt bringes frem for Gud med takk og bønn. Det er en sikker og passende holdning overfor Gud, vanligvis å be på denne måten. Men det er også tillatt å klage, såfremt dette er nødvendig og er ærlig (autentisk) ment. 

Tilbake til lenkene på denne siden

 

En kristen vei til bearbeidelse av livets hendelser.

- Den som - med Jesus som målestokk og hjelp - søker fremskritt fra egne ufullkommenheter til bedre egenskaper i fremtiden (sml. siden "...Etikk": ikke skade, men hjelpe (andre) ...), vil kanskje først
bli klar over sin egen mangel på karakter, på hvilke feil som er begått, istedenfor å skyve alle stemninger, problemer og skader over på andre (sml. Mt 7:1 Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. 3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?...)
Slike ting blir så snart det er mulig, og med så mye indre ro som mulig (sml. vårt kapittel i hovedteksten "Stillheten i ørkenen") og like samvittighetsfullt som når man skal gjøre ferdig et 'produkt', notert i det indre eller på papir og gjennomgått etter muligheter til forbedring samt i å lykkes. Dvs. at en egen innsats er påkrevd: her kan det dreie seg om bønner om dette, og da kan det komme hjelp i forhold til troen. Men resultatene vil avhenge av innsatsen og må oppfølges med endringer og justeringer i tenkemåten, med mer vaktsomhet mot negative følelser og til syvende og sist også ved å endre innstillingene. Det hele blir enklere, jo flere små detaljer den iakttakende slik oppdager ved seg selv og deretter overgir disse enkeltvis til Gud i en bønn. (Sml. kapitlet "Den hellige iver og synspunkter på emosjoner".)
Nettopp dypt inngrodde livsvaner er vanskelige å endre, fordi de er forankret i personlighetens ubevisste lag. Derfor er det ofte nødvendig å ha masse erfaring og kjennskap til årsaker i under- og ubevisstheten (likevel kan det i enkelttilfeller også lykkes umiddelbart, som for en røyker, som fra det ene minuttet til det andre slutter å røyke for alltid utfra en sterk beslutning. Sml. kapitlet "Jesus forklares...").
Denne "iakttakelsen og bevisste bearbeiding gjennom bønnen" kunne allerede være en åndelig vei som kan føre svært langt og som kan ledsage en person gjennom hele livet, men som gjennom intens anvendelse også kan bringe vesentlige fremskritt på kort tid. De "dypere lagene" som skal bearbeides bør kanskje bearbeides mer, selv om de allerede har gjennomgått vesentlige endringer.
-
det vil også inntreffe impulser som gjelder samvittigheten ... (sml. Mt. 5,5 og 5,9 ...).

(Denne metoden er først og fremst nyttig når det dreier seg om å forbedre holdninger som psykologisk sett i forveien allerede ligger innenfor "normale rammer". Når det dreier seg om å forbedre tilstander som i dag til en viss grad gjelder som sykelige, ville det være nyttig å bruke en erfaren psykolog som ledsager aktivt, siden det i slike tilfeller ofte er vanskeligere å iaktta og bearbeide egne svakheter, og fordi arbeidet med dette da delvis overlates til en annen. Derom en person har virkelig store vanskeligheter med å iaktta seg selv, selv med bistand fra en ledsagende psykolog, ville det ennå være mulig at den ledsagende personen ber for vedkommende som tillegg til en egnet terapi. Forutsetningen er at det søkes hjelp, for selv Jesus stilte det kjente spørsmålet "vil du bli frisk?" Sml. siden vår "...Helbredelse".)

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Kristne synspunkt på økonomiske og sosiale spørsmål.

Først må det konstateres at mennesket ifølge nyeste samfunnsøkonomiske forskninger *) ikke er dette rent egoistiske vesenet som den liberaløkonomiske teorien har forutsatt til nå. Det er kun en liten del som handler ifølge rene egeninteresser. For de fleste spiller andre verdier en like stor og ofte avgjørende rolle, som frivillig, gjensidig samarbeid. Denne "gjensidige altruismen" fører like lite som egoisme til det beste for fellessamfunnet, men kan istedenfor føre til klikkdannelse. Da hjelper kun bevisste, konsekvente etiske beslutninger.

Her kan psykologiske og religiøs-etiske synspunkt være et utgangspunkt. Mennesket er innrettet som et individuelt og sosialt vesen. Både en sunn - og ikke overdreven - selvbevissthet og en solidarisk holdning overfor medmenneskene kan opptrenes med riktig åpenhet. Der hvor det kun synes å være den egoistiske siden som eksisterer, har den altruistiske siden enten ikke fått utfolde seg eller er blitt undertrykket av det vestlige samfunnets harde "skoler". De sosialistiske samfunnene la ensidig vekt på solidaritet, men lot den andre siden, menneskets frihetshungrende og individualistiske side, visne og var derfor ikke egnet til å ivareta det som menneskene er innrettet for. Der hvor menneskene ikke finner utliknede forhold, blir dette før eller senere satt til uttrykk gjennom kritikk osv. Enten lærer man tidsnok av dette, eller det går nedover. Dette gjelder også for tendensene i dagens globale samfunnsøkonomi, som er kjennetegnet av verdensomspennende storkonserner. Jesus ber oss om først å løse våre egne problemer (Matt. 7).

Riktignok kan ikke verdiene i bergprekenen (Matt. 5-7) ** oversettes direkte i samfunnsmessige handlingsplaner. Men likevel ville nok ikke denne bevissthetsdelingen være Jesu mening, f.eks. å handle etter påbudet om nestekjærlighet i det private livet, og bruke nøyaktig de motsatte prinsippene i yrkesmessige eller samfunnsmessige funksjoner. En seriøs etikk *** må kunne stå sin prøve på alle nivåer og til syvende og sist gjelde for hele verden. F.eks. verdien av barmhjertighet og at Jesus i praksis nettopp henvendte seg til de fattige, er uten tvil samfunnsmessig relevant også utover kirkelige sosiale tjenester  - og må også gjelde for menneskenes omgang innenfor konsernene. Også Matt. 22,21 har svært praktisk betydning, idet Jesus her godkjenner en "tiende" ved siden av barmhjertighet, dvs. en bestående gave på 10 % for religiøse eller veldedige formål, i tillegg til den romerske skatten. Hjelpsomheten i Jesu mening beror imidlertid på frivillige beslutninger, det er ikke mulig å avlede umiddelbare tvungne omfordelingskonsepter av den. Budene 9 og 10 gjelder fremdeles "Du skal ikke begjære ... som hører din neste til." Til tross for alle bestrebelser på å forbedre den sosiale situasjonen, holdes de forskjellige skjebnene i Guds hånd.
Lignelsen i Matt. 25,14-30 / Lukas 19 tar for seg kjente, materielle saksforhold. Sammenhengen (hos Lukas f.eks. en tollers etiske holdning, hos Matteus f.eks. den forutgående lignelsen om brudepikenes troskraft) viser imidlertid at det her skal anskueliggjøres noe som går utover det å øke materielle verdier. Dette blir enda tydeligere hos f.eks. Luk. 12 / 33,, hvor sjelelige verdier stilles over de jordiske. Likevel har den ansvarlige håndtering av betrodd gods også noe av det materielle. Likeledes legges det stor vekt på å gi materiell eller økonomisk hjelp og støtte til fattige og uheldig stilte, i motsetning til at det materielle generelt blir foraktet og sett på som verdiløst. Her kommer det f.eks. an på om pengene eller eiendommen er et mål i seg selv eller brukes til noe meningsfylt - Matt. 6,24: om det umulige i å tjene både Gud og mammon.
F.eks. å lyve og bedra, drive mobbing og iverksette prosjekter som kan være skadelige for (ikkekriminelle) medmennesker og andre skapninger, er ikke en ansvarsbevisst, sosial handling, slik Jesus viste oss det i alt han gjorde. Jesus lærte oss heller ikke at man alltid skal sette såkalte "ting som må gjøres" i forgrunnen. 

Forbudet mot renter er kjent i islam. Men både jøder og kristne kan finne liknende anvisninger i bibelen (i Det gamle testamentet er dette forbudt):
Esekiel 18:8 og 9: "Han låner ikke ut mot (annen oversettelse: forhøyede) renter og driver ikke åger. Han holder sin hånd fra urett og dømmer rett i strid mellom mann og mann. Han følger mine forskrifter og tar vare på mine lover i troskap. Den som gjør dette, er rettferdig, og han skal få leve, lyder ordet fra Herren Gud."  
Se også Esra 7:24 (forbund mot renter, toll og skatt i bestemte yrker); 
Salomos ordspråk 28:8 ble ofte bekvemt utlagt slik at omgangen med de pengene som utgjorde renten var til syvende og sist likegyldig, fordi pengene uansett ville komme de fattige til gode igjen gjennom de rike. Men der hvor det i dag brukes penger stikk imot de fattiges eller fellesskapets interesser, er ikke forutsetningene i verset oppfylt. For å oppfylle verdifordelingen i dette verset, kommer det nettopp an på hva pengene brukes til.
IMed hensyn til renter, se også i Det nye testamentet: Mt. 23:23 og Mt. Kl. 17:24 .
Det som er av størst interesse for denne utarbeidelsen er det som gir stoff til ettertanke når forholdene som Det gamle testamentet er oppstått under, ikke tas med i betraktningen. Derfor blir det her ikke gått nærmere inn på 5. Mosebok (Deuteronomium) 23,20.

Bibel oppfordrer til ikke å oppta lån unødig (Salomos ordspråk 22:7) og planlegge framsynt (Salomos ordspråk 21:5) samt hele tiden lære mer angående visdom og forstand (f.eks. Salomos ordspråk 4:5-8). Det oppfordres til å spare, den tidligere nevnte "tienden" skal legges til side hvert år, slik at man kan reise til de religiøse festene og ha gaver klare til dette (5. Mos 14:22-27). Paulus oppfordret kristne til å legge noe til side hver uke, slik at man hadde noe til rådighet for medkristne som hadde kommet i nød (1. Kor 16:1,2), og oppfordrer til en måteholden omgang med materielle ting (1. Tim 6:8). Jesus går ut fra, at det må regnes ut om det er nok penger før man f.eks. kan starte et byggeprosjekt (Luk. 14:28). En bæredyktig økonomisk handling er også i dag et høyaktuelt tema ettersom det er en beklagelig mangelvare: privat, samfunnsmessig og offentlig gjeld er hovedårsaken til økonomisk ustabilitet verden over. Nettsiden Kristusveier forfølger ingen politiske mål, derfor blir det kun gitt generelle synspunkter.

*) Iflg. Ernst Fehr, direktør for institutt for empirisk samfunnsøkonomisk forskning ved universitetet i Zürich, iflg. intervju i "Spektrum der Wissenschaft", mars 2002, "Reziproker Altruismus...".
**) Disse verdiene blir drøftet på en mer inngående og åndelig måte i kapitlet om bergprekenen i vår hovedtekst del 1.
***) Se også vårt kapittel "Etikkens grunnlag"

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Generelle kristne synspunkt på samfunn og politikk *).

Matt. 22, 21; Mk 12,13-17; Lk 20,20-26: "Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er" er en realistisk holdning når det gjelder betaling av skatt til det romerske herredømmet. Dette viser også en klar forskjell mellom statlige og religiøse funksjoner. Samtidig er det ikke noen fundamental underkastelse overfor øvrigheten som er ment, Apostlenes gjerninger 5,29: "...En skal lyde Gud mer enn mennesker." Derfor rettferdiggjør heller ikke Jesus automatisk alle svikt når det gjelder "ting som må utføres".

På den ene siden kan ikke bergprekenens generelle verdiskala (Matt. 5-7) osv. oversettes direkte i samfunnsmessige handlingsplaner. Likevel ville nok ikke det være Jesu mening, f.eks. å handle etter påbudet om nestekjærlighet i det private livet, og bruke nøyaktig de motsatte prinsippene i foreninger eller politiske funksjoner. En seriøs etikk **) må kunne stå sin prøve på alle nivåer og til syvende og sist gjelde for hele verden.
F.eks. ville det ikke være forenlig med den sannferdighet og ansvarsbevissthet som Jesus demonstrerer, å gjennomsette seg med uredelige metoder overfor medkonkurrenter, å bedra offentligheten og iverksette prosjekter på bekostning av andre mennesker og som kan være skadelige for (ikkekriminelle) medmennesker og andre skapninger. På den måten kan et kristent engasjement også kreve selvstendig tenking som går ut over ensidige tankemønstre om "venstre" eller "høyre".

Mt. 7:3-5 "...Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye" er tydeligvis ikke en oppfordring til at den enkelte utelukkende skal konsentrere seg om sine egne svakheter - som enkelte kristne kretser kan gi inntrykk av. Det skal kun være en livspraksis at man alltid begynner med seg selv - slik at man er desto friere, og uten å overføre egen skyld til andre, til å formane eller kritisere andre konstruktivt, der dette synes å være nødvendig. Dette kan igjen gjelde på det personlige planet og overfor politikere.

Et profetisk råd befinner seg i Jeremia 29,7: "Se til at den byen som jeg har ført dere bort til, må ha fred og fremgang, og be til Herren for den! For når det går den vel, går det også dere vel." Dette er en fordel til fellesskapet i sin helhet. Kristne blir også oppfordret i Matt. 5,13, Matt.13,33 osv. til å interessere seg for samfunnet og være "jordens salt".
Likevel kan det være situasjoner, hvor kristne føler at de må ta avstand fra samfunnsmessige misforhold: Johannes åpenbaring 18,4: "Fra himmelen hørte jeg en annen røst: Dra bort fra henne (fra byen Babylon), mitt folk, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager!"

*) Dette nettstedet forfølger ingen politiske målsetninger. Her blir det kun gitt generelle impulser til dette emnet.
**) Se også vårt kapittel "Etikkens grunnlag"
Se også vårt kapittel "Kristne synspunkt på økonomiske og sosiale spørsmål"

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Filosofi og kristendom - kommentar til Habermas sin tale "Tro og viten" i 2001*)
- med anmerkning om andre filosofiske retninger -.

Filosofen Prof. Dr. Jürgen Habermas, som hittil har vært ansett som ikke-religiøs, innså viktigheten av religiøse forestillinger også som grobunnen for verdiene og det sosiale samholdet i et verdslig samfunn. Menneskets likhet med forestillingen om Gud, skapt med evnen og retten til frihet, kan også ha noe å gi til "religiøst umusikalske", som han ser seg selv. Verden forblir henvist til forsoning og tilgivelse - altså til verdier som stammer fra religionen. Han henviser til "lidelsene hos de uskyldig mishandlede, fornedrede og myrdede, som overgår alle tenkelige, mulige mål for rehabilitering". "Det tapte håpet om oppstandelse etterlater en merkbar tomhet" (i det sekulære samfunnet). 

Hos opplyste kristne finner Habermas betydningsfulle egenskaper, som verdslige tenkere på sin side burde yte noe igjen for til disse kristne:
- Den religiøse bevisstheten må bearbeide de erkjennelsesmessig "dissonante" møtene med andre konfesjoner og religioner.
Anmerkning: I enkelte kretser i Europa kan man ane en viss imøtekommenhet i felles omgang, selv om dette er noe begrenset. Synspunkter som kunne være vesentlige for en økumenisk eller tverrreligiøs dialog, befinner seg spredt i vår hovedtekst og på noen ekstrasider, f.eks. angående kirkene eller etikken.
- Videre må det (mennesket) innstille seg på de vitenskapelige "autoritetene". Anmerkning: Sett utfra dette nettstedets ståsted er det vitenskapelige flertallet ofte ikke på noen måte fullstendig oppdatert eller ville aldri innrømme dette av økonomiske eller andre grunner. Denne formen for autoritet er derfor blitt tvilsom i forhold til mange spørsmål. Også på det vitenskapelige området mangler det en interdisiplinær åpenhet og den nødvendige pluralismen. Dette gjelder nettopp for vesentlige spørsmål som angår menneskenes bilde av seg selv, for eksempel når det gjelder genteknikk (hvis problematikk Habermas også nevner), men også i de andre naturvitenskapene. Dette problemet blir tatt opp igjen mange steder sammen med trinnene i evangeliene gjennom hovedteksten. Men det er riktig at det er nødvendig med en dialog mellom religion og vitenskap. Det er bare det, at ifølge våre erfaringer må også de nyere strømningene i naturvitenskapene **) involveres, dvs. også "outsider-forskning" osv. Dessuten må det også tas hensyn til religiøse erkjennelser som stammer fra bevisst bearbeidelse av religiøse dybdeerfaringer, istedenfor bare til teologiske tankemodeller. Bare på den måten er det mulig å unngå at man snakker forbi hverandre. Dialoger som hittil har vært ført på bakgrunn av foreldede vitenskapelige paradigmer (grunnforutsetninger, verdensbilder) eller innskrenkede forestillinger om kristendommen, kommer til kort i denne sammenhengen. Også åndsvitenskapene kan profittere av en slik prosess, idet mennesket blir til et menneske igjen, dets sjel til en sjel, istedenfor til en ren kjemisk hjernefunksjon. 
- Den religiøse bevisstheten måtte gå inn på "premissene i en forfatningsstat...". Han henviser til hvilken destruktivitet som kan oppstå uten dette trinnet på det religiøse området. Anmerkning: Denne tilpasningen av moderne kristne til frie verdier er delvis også et skritt i retning mot den opprinnelige kristendommen, før plomberingen gjennom statlige inngrep siden 325 e.Kr.

Mens altså kristne eller religiøse kretser tilpasset seg språklig i omgang med verdslige innretninger, ville man ifølge Habermas måtte innstille de rent verdslig tenkende og talende kretser inn på deres egentlige tenking i dialog med kristne eller religiøse mennesker istedenfor bare å "eliminere" "det som engang var ment". Sekulære flertall burde ikke kunne gjennomtvinge flertallsavgjørelser i spørsmål som er vesentlige for de troende, uten at de selv har grundig tenkt over hva de selv kan lære av innsigelsene fra slike grupper. Anmerkning: Ja, nå bør naturvitenskapspersoner, politikere osv. i samtaler med kristne faktisk innstille seg på det særlige, som ligger i begrepene "bevare skapelsen", "skapning", ja, selv "menneske" i forhold til begreper, som kosmos, biosfære, økologi, levende vesen, homo sapiens... .

Habermas satser på en formidlende "tredje part" mellom religion og vitenskap: en "demokratisk oppklart common sense" (sunn menneskeforstand/-fornuft) og på et "postsekulært samfunn", som innstiller seg på at de religiøse gruppene fortsetter å bestå. Anmerkning: Hittil fungerer ikke dette optimalt, i f.eks. Tyskland, eller kun dersom i det minste de store kirkene må bli tatt mer eller mindre med i diskusjonsprosessene. I USA er f.eks. de enkelte religiøse aktivitetene mer akseptert, men de religiøse verdiene når frem til det sekulære samfunnet i en form som gjør dem nesten ugjenkjennelige.

*) FAZ/ SZ 15.10.2001 eller tysk Internettekst,
**) se også vår side
"Naturvitenskap og Gudstro"

***) Anmerkning: Habermas og andre filosofiske retninger:

Jürgen Habermas tilhørte "Frankfurterskolen" i tillegg til Theodor W. Adorno og Herbert Marcuse, som med sin "kritiske teori" hadde stor innflytelse på studentbevegelsen i 1968, og innbefattet datidens forvrengte nymarxistiske, opplysende og ateistiske tenkemåter.
Særlig har Günter Rohrmoser kritisert 68-bevegelsens teori og praksis siden 1969 utfra et konservativt, filosofisk og teologisk ståsted. Han så deres 'utopi' som erstatningsreligion (og dermed som konkurranse til kirkens lære om 'frelse/eskatologi'), og forsøkte å redde Augustins gamle lære om "to riker (villet av Gud)" - religion og stat - opp mot dette.
Både representanter fra Frankfurterskolen og dens konservativ-kristne og økonomisk-liberale motstandere var og er til dels i dag flink til å oppliste alle argumentene ensidig, som synes å tale mot de andre eller som feilaktig prøver å fremstille "motparten" som en enhetlig blokk. Dermed har de ene gått glipp av en sjanse til å søke differensiert etter det som ville være verdt å bevare av gamle verdinormer, og de andre gikk glipp av å se differensiert på det som ville rettferdiggjøre de nye, sosiale bevegelsene utover de forvrengte ideologiene - som var det egentlige emansipatoriske motivet hos begge. Riktignok har mange mennesker i Tyskland og andre steder gjort fremskritt i denne diskusjonen, fordi de ikke lenger var beredt til å la seg presse inn i de gamle "frontlinjene" fra 1968. I forskningen er dette fremskrittet riktignok ikke tilstrekkelig fulgt opp - det utgis fremdeles bøker der motparten blir gjort ansvarlig for alt det vonde i verden og der meningsfellenes handlinger fremstilles som plettfrie.

Tilbake til lenkene på denne siden

 

Generelle kristne synspunkt på økologiske spørsmål *).

1. Mos 1:26-28 "a sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! **). De skal råde over .... alt ... på jorden... " betyr ikke på noen måte, - slik dette ble omsatt i praksis - at mennesket har lov til å omgås ansvarsløst med miljøet. Tvert imot er det her snakk om den opprinnelige visjonen om en menneskehet som ble skapt helt til sist og som utgjør skapelsens øverste spiss, med egenskaper som likner de guddommelige. Derfor dreide det seg om et menneskes naturlige autoritet, som kunne "navngi" andre vesener, og som absolutt kunne omgås dem ansvarlig. 1. Mos 2:15 beskriver dette ansvaret slik: "Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen". Dette "passe" henviser til en levende skapelse, som utfolder seg videre. Senere falt mennesket (sml. historien om Paradiset) ut av denne enheten med Gud og Hans skapelse og ble egoistisk. Siden grunnlaget nå var falt bort, måtte mennesket opparbeide seg alle åndelige grunnlag på nytt igjen, istedenfor å kreve paradisisk fullmakt.

Også i Det nye testamentet ble skapelsen sett på som viktig: I Rom 1:20 heter det, at "Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger." Rom 8:19 "For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet " (annen oversettelse: "på det frelste mennesket", dvs. på det fullkomne mennesket.) Rom 8:22 "Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier". Markus 16:15 "Og han sa til dem: Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle som Gud har skapt!" (Se også Kol 1:23).
Nå hjelper Jesus Kristus. Heller ikke han tar ansvaret for sine medmennesker og medskapninger fra menneskene, men hjelper dem, slik at menneskene kan være"fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen." (Matteus 5:48), dvs. slik som det opprinnelig var tenkt - slik at de er seg dette ansvaret bevisst****. Først da kan skapelsen bli ett igjen. Men dette forutsetter at de også aksepterer denne hjelpen. At mennesket fortsetter uten Gud, kalles til og med i Rom 1:20 "uten unnskyldning".

I Johannes åpenbaring (om dens karakter, se del 2 i vår hovedtekst) blir det riktignok bla. beskrevet katastrofale hendelser som kan ramme naturen og menneskeheten eller deler av den. Men ingen steder blir disse følgevirkningene i en tid med guddommelige korreksjoner vist som positive eller som de egentlige guddommelige mål, og ingen steder i åpenbaringen blir mennesker unnskyldt, som har bidratt til at arter dør ut eller til andre katastrofer, og de blir absolutt ikke oppfordret til å bidra til slike ting heller.***) Tvert imot blir denne lettferdige sivilisasjonen i åpenbaringen betraktet ytterst kritisk.
Åpenbaringen endrer ikke den positive visjonen i resten av Det nye testamentet, f.eks. bergprekenen (Matt. 5 "De ydmyke skal arve jorden ...").

Om "kreasjonisme", særlig utbredt i engelskspråklige land: vår side representerer ikke noen former for -"isme". Bak skapelsen av verden og menneskene skimtes det at det faktisk må finnes en ren guddommelig visdom istedenfor det rene tilfeldighetsprinsippet. Se også vår side "Naturvitenskap og Gudstro". Det er også tillatt å tvile på mange usikre arkeologiske eller geohistoriske tidsangivelser. Men de som forstår de "7 skapelsesagene" i  1. Mosebok som 7 dager med hhv. 24 timer i samsvar med dagens betydning, bør erkjenne dette som en tolkning: Troen bør ikke stå eller falle ved dette punktet. Dagene slik vi kjenner dem, forutsetter den ferdig oppståtte/skapte jorden samt dagens dreininger, som jo ikke fantes i begynnelsen. Allerede i bibelen selv blir det slått fast, at "for Gud er tusen år som en dag". De 7 dagene kan absolutt bety noe helt reelt, men "tidsrom", "skapelsessykluser" uten nærmere bestemt varighet. Å anse nettopp de mest omfangsrike skapelsesprosessene som de korteste, burde på bakgrunn av nye oppdagelser snart være like lite holdbart som mange arkeologiske forestillinger som har hersket hittil. Bibelen inneholder rikelig med antydninger om at Gud allerede før Moses åpenbarte seg for mennesker, som Henok og Noah. Vår tids skapelseshistorie rekker tilbake til en gammel, muntlig og senere skriftlig overlevering - av ekte - fordums opprinnelse, som det kan finnes deler av også i andre kulturer. I forskningen er det f.eks. kjent at det finnes påfallende likheter med det sumeriske Gilgamesj-eposet. Det betyr ikke at 1. Mosebok (Genesis) må være avskrift av dette. Men det minner oss om at Abraham stammet fra Mesopotamia.

*) Dette nettstedet er ikke politisk aktivt. Derfor er det kun generelle målestokker som diskuteres her, og ingen handlingsplaner for enkelte av dagens politiske saksspørsmål.

**) Dette kan ses på som en spesiell form for en pan-en-teistisk begynnelse ("Gud kan også gjenfinnes i sin skapelse") - må ikke forveksles med panteisme ("Gud er i alt"). Guds direkte forbindelse med skapelsen bringes imidlertid til veie her ved hjelp av menneskene (sml. også Joh. 14:21, 14:23, 15). Og selv denne kommer først til sin rett i den utstrekning som mennesket blir seg den bevisst og nærmer seg Kristus stadig mer. Også gleden over skapelsen kan føre til Gud, men i forbindelse med en slik skapelsesmystikk er det lett å komme på avveier, hvor Gud kun er et begrep for egne materielle anliggender og ønsker.

***) Dette kan være en selvfølge i tysktalende land, men i f.eks. USA er ikke dette klart for alle.

****) Mulighetene for å utvikle bevissthet er representert i detaljer i vår hovedtekst del 1 basert på de ulike stadiene i Jesu liv. I dag kan for eksempel mennesket lære mer bevisst - i  motsetning til den tidligere, mer instinktive måten - f.eks. sterkere lære å observere sammenhengene mellom hans/hennes omgivelser, miljøet rundt og Jordens. Han/hun kan også finne frem til en "interconnective thinking" (engelsk, nettverkstenking - et begrep som ble brukt på et annet grunnlag av Frederic Vester) eller "multifaktoriell tenkning" (begrep brukt av Dörner for studiet av kompliserte økologiske sammenhenger istedenfor de gamle "lineære" hhv. "monokausale" modellene som i dag er ubrukelige: = "1 årsak  → 1 virkning". Se også vår side "Bevissthet, hjerneforskning og fri vilje"; samt sidene "Grunnlag for etiske verdier", "Kristne synspunkt på økonomiske og sosiale spørsmål", "Kristne synspunkt på samfunn og politikk", "Filosofi og kristendom..."

Se også vårt kapittel "Grunnlag for etiske verdier"

Tilbake til lenkene på denne siden

 

 Det ufødte liv *.

Begynnelsen på det menneskelige livet: 
Konservative og kritiske kristne er stort sett enige om at menneskelivet starter ved unnfangelsen. 
Bibelen gir mange eksempler på menneskelivet som enhet, fra den guddommelige opprinnelsen - via livets kontinuitet gjennom generasjonene - og hen til de forskjellige alders- eller utviklingstrinnene hos den enkelte. I dette ligger det ikke på noen måte noe om "liv uten verdi eller menneskeverd" i tiden før fødselen eller i en eller annen tilstand i forbindelse med alderdom og sykdom.
I sin "Handbuch der christlichen Ethik" (Håndbok om den kristne etikk) (tysk) nevner Prof. Böckle noen teologer fra historien - originaltekstene er tildels ikke å finne - som påstår at det er eggets fastsettelse (nidasjon) kort etter unnfangelsen, som er det vesentlige tidspunktet.
Moderne naturvitenskaper vil ikke fastsette seg helt. Men også naturvitenskapelige resultater viser kun flytende overganger mellom stadiene i et menneskeliv fra befruktet eggcelle og til voksent individ. Hvor man enn leter etter en grense som det menneskelige livet angivelig skal begynne ved, så vil dette alltid være vilkårlig. F.eks. embryologen Erich Blechschmidt: Den en gang av Haeckel oppstilte "biogenetiske loven", som forfektet at embryoet gjennomgår dyriske stadier fra utviklingshistorien, er foreldet: hvert organ utvikler seg etter plan i forhold til sin rolle i mennesket. I dag kan embryoene filmes med ultralyd. Samtidig hevdet humangenetikeren Prof. L. Lejeune, at allerede genene i den befruktede eggcellen inneholder en plan over den voksne organismen, man kan kanskje si at de er det fysiske motstykket til denne planen. Også innen hjerneforskningen, utviklingsnevrologien og psykologien finnes det beslektede resultater. Gjennom helhetsforskning kan også bevissthets- og hukommelsesprosesser registreres ved stadig tidligere utviklingsstadier.
Dermed har denne verdiholdningen betydning ut over de religiøse kretsers grenser.

Et annet spørsmål er imidlertid hvordan man omgås praktisk med slike anskuelser. 
Budet "Du skal ikke slå ihjel" - 2. Mos 20 - ble forstått som "Du skal ikke myrde" i gammeltestamentarisk tid, selv om forestillingen om hva som er mord og hva som er å slå ihjel senere endret seg. I bredere betydning blir budet brukt som målestokk på alt menneskelig liv, og av vegetarianere til og med utover dette til dyrelivet. Den moderne ideen om et interreligiøst "verdensetos" ** inneholder "en kultur som har respekt for alt liv" som ledetråd. 
Men uansett må den gravides livssituasjon, med alle vanskeligheter, engstelser, samvittighetskvaler osv., tas alvorlig - slik dette gjøres i enhver seriøs svangerskapsrådgivning, selv om hun gjerne kan oppmuntres til å bære frem barnet og få tilbudt hjelp - istedenfor å fordømme alle generelt som bærer med seg tanken på å ta abort. Kvinnen selv tar som regel ikke denne avgjørelsen på en lettsindig måte. Man burde også trekke inn mannens medansvar i dette, istedenfor å lesse alt ansvaret over på kvinnen. 
Dersom målet er å redusere antallet svangerskapsavbrudd så mye som mulig og til slutt unngå dem helt, er det i tillegg til individuelle bestrebelser helt avgjørende at samfunnet tilrettelegger for et liv med barn, altså tar fatt i problemer som i dag er årsaken til en del av abortene - istedenfor f.eks. å fortsette å kreve enda tyngre last fra de sosialt svake.

De rettslige spørsmålene *:
Jesus Kristus påla menneskene en bevisst beslutning til etisk og moralsk opptreden, istedenfor å bygge på en ekstern lovfestet norm eller skikk som pålegges dem, slik det var vanlig i gammeltestamentarisk tid. Likevel kunne rettslige normer gi støtte til etiske spørsmål, slik dette er forsøkt på nesten alle livets områder.
Strafferettslige regler (som den tyske §218), uansett om streng eller liberal, ser ut til å ha en begrenset virkning på antallet aborter i internasjonal sammenlikning. Derfor er det tvingende nødvendig, som allerede nevnt, å finne andre løsninger på dette problemet.

Sammenhengen med genteknikk og forplantningsmedisin: 
I vitenskapelig forskning og ved kunstig befruktning finnes det internasjonalt et "embryoforbruk", som f.eks. blir forsøkt begrenset gjennom den tyske loven om embryobeskyttelse. For tiden bidrar preimplantasjonsdiagnostikken (PGD) til å friste med nye grunner til abort.

Konsekvenser på andre områder: 
Når det dreier seg om å verne om livet, måtte det også dreie seg om alle farene som de nyfødte allerede utsettes for - og særlig om de tilfellene hvor født og ufødt liv er utsatt samtidig. Miljøfarer rammer mor og embryo, det ømfintlige embryoet til og med mer enn den voksne. Dette har ofte vært ignorert av de som vil verne om livet, på samme måte er de som arbeider for å redde miljøet, ikke opptatt av problemet med svangeskapsavbrytelsene, som f.eks. bekymret Franz Alt allerede i 1985.

*) "Kristusveier" er ikke et politisk nettsted. Det skrives her ikke mot noen og det stilles ingen politiske krav, men kun informert i generell målestokk.
**) Se bla. vårt kapittel "Grunnlag for etiske verdier"

 

Tilbake til lenkene på denne siden

Om del 1: Trinnene i evangeliene    /    Om del 2: Trinnene i åpenbaringen / Om del 4: Det gamle testamentet, og bidrag til dialog med andre religioner

E-post: Ways-of-christ.com: Vennligst skriv på tysk eller engelsk. Hvis det brukes et annet språk, vennligst skriv i korte setninger, og angi hvilket språk som benyttes.

Til hjemmesiden.

Henvisninger til andre språk og rettigheter.

De andre Internettsidene kan finnes under http://www.Christuswege.net  (tysk) og http://www.ways-of-christ.net (engelsk). Andre språk, se hjemmesiden. Den tyske og engelske Internettsiden aktualiseres kontinuerlig og inneholder også en side, "Endringer", samt ekstrasider. Teksten på Internett-siden må kun utskrives og kopieres i uendret form.  Oversettelsene til andre språk er ikke alltid kontrollert.

Anvendte korte bibelsitater og anmerkninger er - på grunn av de forskjellige oversettelsene - gjennomarbeidet på nytt som supplerende tekst til de tilsvarende kapitlene i hovedteksten.
Disse karakteristiske stedene er imidlertid ikke noen erstatning for et ledsagende studium eller meditasjon over hele evangeliekapitler eller deler av åpenbaringen. Her tilrådes det å bruke en bibel eller Det nye testamentet.